Dancers In The Dark

anbefalt tonefølge: "Duo" med Secret Gardens, "I denne natt blir verden ny" med Carola, "I've Seen it All" med Bjørk


I årets mørkeste tid, i det innerste av Jotunheimen skulle kalde tær, kalde hender, Vinjes spisse tinder og vi feire at 2007 ble til 2008. Det skulle bli en kald og mørk affære, men med de mest storslåtte naturopplevelser.




De som måtte mene at jeg i for stor grad utnytter filmtitler i mine turbeskrivelser har helt rett. Faktum er at Olav og jeg gjennom hele turen følte oss som plassert i Ringenes Herre-landskapet. Likevel sparer jeg dere for en Ringenes Herre-tittel på denne bloggen.

På ski over Tyin grytidlig en søndag morgen skulle bli inntoget til nyttårsturen i Jotunheimen. Med mye mat, cola og en stor haug utstyr vi heldigvis fikk lite bruk for krysset vi vannet på langs, tok oss inn til Eidsbugarden og etablerte teltbase nord for Bygdinvannet, noen kilometer øst for Vinjes hellige Stad, omtrent der stien til Gjendebu forlater stien til Torfinnsbu.










Med primusen som eneste fyrverkeri (men det var til tider et bra fyrverkeri, inntil den var riktik montert) så vi for oss en anderledes nyttårsfeiring.






Første natten var det en stjernehimmel som overgikk det meste, blant annet Olavs fotoegenskaper, men for første gang i mitt liv var det ikke bare helt greit, men nærmest fristende å ta seg ut av soveposen, ned i de kalde, stive skoen, og ut av teltet for å tømme kroppens væskelager. Å se opp, eller bort over den slake dalen langs Bygdin for den saks skyld, gav frysninger som overgikk kroppens egne skjelvinger.






Da vi våknet nyttårsaften morgen, var det enda mørkt. Vi hadde Galdebergtinden (2085) som mål denne dagen, minst, og håpet i beste fall kanskje å rekke flere topper. Like etter at vi forlot teltet så vi lyset, og vel oppe Høystakka så vi utsikten som gjorde turens mangel på komfort fullstendig verdt det: Portalen mellom Falketind og Uranostind, med Langeskavltind ruvende i forgrunnen.


På grunn av det fantastiske været og gode lyset valgte vi å utsette "lette" Galdebergtinden, og heller forsøke Slettmarkkampen, som vi anså som mer utfordrende. Navnet er forøvrig relativt misvisende. At vi ikke kom opp settes på kontoen for gode valg hva angår rasfare. Vi snudde før vi var oppe, en skuffelse, men likevel en seier for fornuften.






Det er mange måter å komme seg ned et fjell når skiene har "gått i forveien" og ligger i dalbunnen. Dette er en av dem. Det finnes sikkert bedre.




Så ble 2007 til 2008, vi sto utenfor teltet og lurte på om hva det nye året skulle gi oss.
Det startet hvertfall med å gi oss en natt med meget dårlig søvn. Vind som lekte seg med teltet, tosifret antall minusgrader i teltet og for Olavs del: Manglende liggeunderlag (det blåste plutselig bort, måtte finneren når den tid kommer få bruk for det) var med å bidra til at motivasjonen til å gå igang med dag 3 var middels. Galdebergtinden fikk dog fart på oss, men også denne dagen måtte vi snu før vi var ute på topplatåen, rett og slett fordi vi (jeg) ikke anså det som verdt å gå lenger. Så da snudde vi, og fikk en rekke nedkjøringer av himmelsk art!















"Nattmarsj" var plutselig noe Olav fikk lyst til, som selvsagt umiddelbart tente denne karen også. Vi la oss tidlig, omkring kl 17, og sto opp kl 01.30. En rask "frokost" fikk vi i oss, før vi brøt base, pakket alt på rygg og kropp, og i mørket famlet oss vestover mot Eidsbugarden. Vi var på skia allerede kl 03, og håpet å nå bilen omtrent kl 09, litt avhengig av kloke og mindre kloke veivalg, kroppens oppførsel og vindstyrken.

Det var mørkt, men helt fantastisk å gå. Det var sikkert irriterende for Olav at jeg i 6 timer i strekk sang på "I Denne Natt" av Carola, men det får han tåle. Vi gikk sørover over Tyin, unngikk med akrobatiske (men sikkert ikke så vakre å se på) manøvre hull i isen og kom oss til bilen.




Jeg er ikke trøtt. Jeg er bare littegranne lei, etter ankomst til bilen, omtrent kl 09.00.











Så gikk turen til Olavs hytte i Valdres, og dagen etter var det klart for ny oppstigning av Skaget (1686), nærmest akkurat et år etter vår forrige felles oppstigning. Været viste seg fra en lite hyggelig side, men dagen etter var det storm i fjellheimen, så timinga var ikke så værst likevel. Vi kom oss opp, kom oss ned, og var fonøyd med begge deler.


Så gikk turen tradisjonelt nok innom Statoil Fagernes. Før det var hjem for å tørke klær, sitte på porselen og innta et nytt skolesemester. Men å feire nyttår utenfor Ring 3 anbefales!