torsdag 3. juli 2008

Do You Remember The Name?

Sommer, sol, snø og stein. 4 døgn fantastiske døgn med 4 fantastiske topper.
Anbefalt tonefølge: Fort Minor med Do You Remember The Name?

This is ten percent luck, twenty percent skill
Fifteen percent concentrated power of will
Five percent pleasure, fifty percent pain
And a hundred percent reason to remember the name!

For da kartmappen forsvant tidlig første dagen så det mørkt ut. Å fortsette ruten som planlagt uten kart og koordinater var i bestefall dumt. To topper, vakre Galdebergtinden (2075) og Slettmarkkampen (2035) la vi for våre såre føtter, truger og våte sko. Dessillusjonerte og halvveis resignert vendte vi kursen tilbake til Eidsbugarden, fiaskoen var nestne et faktum. For da lå den plutselig der, kartmappa. Ved en stein, glinsende i våt snø og lyste opp gjennom fjelletes sene skumringsluft. Da var det å vende om, inn mot hjertet av Jotunheimen.







Første teltplass, 1400 meters høyde. Leirbål, nesten hvertfall, pølser og god stemning. God gammel glad sommerferie!







Vi ble bløte, vi vrei opp sokkene og tok dem på igjen. Vi tapetserte oss med solkrem, vi vandra i sirkel i tåke, sludd og snø stikk i strid med kompasskurs, vi klatra, vi akte, vi kryssa elver med tau, vi spist Safari, vi tråkka i snø til låret og vi lo. Vi så orrhane, fjellryper og tusen lemmen, vi så Falketind, Skagastølstindene, Galdhøpiggen, Kyrkja og alt annet vakkert.

Vi fikk Skardalstind (2100) og Langeskavltind (2014) med noe strev, men tilsvarende stor glede. Så får Falketind være til neste gang. Olavsbu, Rauddalen, Mjølkedalen og Eidsbugarden: Vi kommer tilbake.















Dette er før vi vet hva vi går til. Hadde vi visst det ville vi løpt. Innover i fjellet for å oppleve ennå mer!





This is ten percent luck, twenty percent skill
Fifteen percent concentrated power of will
Five percent pleasure, fifty percent pain
And a hundred percent reason to remember the name!

mandag 24. mars 2008

Walk The Line

Tre gutter fanget i tåke, med vind fra nord, flere effektive kuldegrader enn antall stive fingre på kroppene våre noe uheldig plassert på toppen av Storstygge Svånåtind. Det er for en gangs skyld passende å takke det Amerikanske Forsvarsdepartement for én ting: GPS.
I hovedrollen: Ikke Joaquin Phoenix, Reese Witherspoon og Ginnifer Goodwin, men Magnar, Olav og meg.
Regi: Siden det gikk bra, så var det mest sannsynlig Gud. Iallefall ikke James Mangold.
Soundtrack: This isn't the last song.

Tidlig palmelørdag tok vi oss fra Hjerkinn, innover Svånådalen og la basecamp til Bandrandet like nord for Maribu. Magnar skal ha all kred for å grave en nærmest fullkommen brønn, mens vi andre sørget for et festmåltid med Gildes grillpølser. Været var fint, det blåste knapt, og Dovre viste seg fra sin aller beste side, nemlig Snøhetta, Svånåtindmassivet og Skredahøjnkuplene mot en blå himmel.

Det kunne ikke vare så lenge. På vei opp Skredehøjn (2004 meter) blåste det opp, og det var prisverdig av Norrøna å lage hette på jakka mi. På vei hjem til teltet fikk vi med oss Flathøi, og vi var én topp foran skjema, og så for oss en usedvanlig vellykka påsketur.



















Vi visste det skulle blåse opp på kvelden, men trodde det ville gi seg i løpet av mandag formiddag. Med friskt mot og meget godt humør la vi i vei tidlig mandag morgen innover Svånåvannet med Svånåtingene og Vestre Langvasstind som dagens drøm.













Det sluttet ikke å blåse. Det blåste i stedet opp. Vi kom oss opp ryggen på Svånåtindmassivet, vandret linjen sørover med stup på den ene siden og en bratt rygg på den andre. Med litt strev kom vi oss på Nørdre Svånåtind, etter at jeg var nær å trå feil der rett vei var brått til venstre.
Vestre Langvasstind kunne vi bare glemme, men Nørdre og Storstygge Svånåtind vil vi aldri glemme. Med nøysommelig manøvrering med GPS, kompass og kart fant vi koordinatene og etterhvert varden til Storstygge. Når Magnar fant det for godt å kommentere de hvite flekkene i ansiktene våre, var det bare å finne veien ned.
Nei, hadde det bare vært så vel. Det var ikke bare å finne veien ned. Men når vi omsider gjorde det, fant Olav ut at dette var tiden for å lage et snøskred. "Hjelpsomme" Magnar sendte mer snø ned i avgrunnen, før vi alle tre kom oss trygt over rasområdet. Mange høydemetere og mye tid senere var vi nede på Svånåsjøen. Dette visste vi ikke selv, så dårlig var sikten. Men med kraftig vind i ryggen gikk det i en fantastisk tempo østover, fortsatt uten å se noe, men det var heller ikke nødvendig, da vi garantert ville merke det når sjøen var slutt. Når skumringen ble til mørke begynte vi på den siste sjarmøretappen hjem til teltet, og det var kanskje det fineste på hele turen!
















Tirsdagen tillot været ikke annet enn å rive base og sette kursen mot bua på Snøheim. Denne ankom vi tidlig på formiddagen, og madrassene ble omfattende testet før vi utpå kvelden lekte oss i fonnene og bakkene rundt Snøheim. Påsketuren var på sett og vis kommet hjem der det hele startet. Men vi savnet Rune, uten at vi på noe som helst måte savnet teltet hans.






Onsdagen tok vi en tur opp på Kolla (1651 meter) før vi hadde siste innspurt mot bilen, - preget av mye taktikk og en deilig revansje etter tapet for to år siden for min del. Takk gutter for en evig herlig tur, masse god, morsom og ensidig prat i telt og bu, og takk Dovre for at du aldri slutter å levere fantastiske naturopplevelser.


This isn't the last song
There is no violin
The choir is so quiet
And no-one takes a spin
This is the next-to-last song
And that's all, all

Jeg gleder meg til påske neste år!

torsdag 31. januar 2008

Dagens kulturleksjon: Peter Wessel Zapffes turbeskrivelse fra 1937

Jeg ligger og kjender at jeg hater dette forbandede fjeld,
fordi det har magt over mit sind.
Denne stupide urimelighet midt paa fem milliarder ton av samme slags graasten.
Hvad er det du vil mig, at jeg er kommet de uttalte mile fra en blidere egn for at slite mig ut paa dine endeløse skraaninger og dingle som en misdæder over utslettelsen ?
Du mystisk forfærdelige, du Sfinx over alle taaker !
Hater dig, fordi du har gjennemrystet og rotet mig op til mit væsens grund og ikke gir mig hjertens fred før jeg har tvunget dig under min jernskodde hæl.

Vi roper - men hvirvlende vindkast fanger den fattige menneskelyd i sin kaate lek, tumler hit og dit under hujende løier og slænger den fra sig i en eller anden ukjendt kløft hvor den blir til et suk og dør.

tirsdag 15. januar 2008

Dancers In The Dark

anbefalt tonefølge: "Duo" med Secret Gardens, "I denne natt blir verden ny" med Carola, "I've Seen it All" med Bjørk


I årets mørkeste tid, i det innerste av Jotunheimen skulle kalde tær, kalde hender, Vinjes spisse tinder og vi feire at 2007 ble til 2008. Det skulle bli en kald og mørk affære, men med de mest storslåtte naturopplevelser.




De som måtte mene at jeg i for stor grad utnytter filmtitler i mine turbeskrivelser har helt rett. Faktum er at Olav og jeg gjennom hele turen følte oss som plassert i Ringenes Herre-landskapet. Likevel sparer jeg dere for en Ringenes Herre-tittel på denne bloggen.

På ski over Tyin grytidlig en søndag morgen skulle bli inntoget til nyttårsturen i Jotunheimen. Med mye mat, cola og en stor haug utstyr vi heldigvis fikk lite bruk for krysset vi vannet på langs, tok oss inn til Eidsbugarden og etablerte teltbase nord for Bygdinvannet, noen kilometer øst for Vinjes hellige Stad, omtrent der stien til Gjendebu forlater stien til Torfinnsbu.










Med primusen som eneste fyrverkeri (men det var til tider et bra fyrverkeri, inntil den var riktik montert) så vi for oss en anderledes nyttårsfeiring.






Første natten var det en stjernehimmel som overgikk det meste, blant annet Olavs fotoegenskaper, men for første gang i mitt liv var det ikke bare helt greit, men nærmest fristende å ta seg ut av soveposen, ned i de kalde, stive skoen, og ut av teltet for å tømme kroppens væskelager. Å se opp, eller bort over den slake dalen langs Bygdin for den saks skyld, gav frysninger som overgikk kroppens egne skjelvinger.






Da vi våknet nyttårsaften morgen, var det enda mørkt. Vi hadde Galdebergtinden (2085) som mål denne dagen, minst, og håpet i beste fall kanskje å rekke flere topper. Like etter at vi forlot teltet så vi lyset, og vel oppe Høystakka så vi utsikten som gjorde turens mangel på komfort fullstendig verdt det: Portalen mellom Falketind og Uranostind, med Langeskavltind ruvende i forgrunnen.


På grunn av det fantastiske været og gode lyset valgte vi å utsette "lette" Galdebergtinden, og heller forsøke Slettmarkkampen, som vi anså som mer utfordrende. Navnet er forøvrig relativt misvisende. At vi ikke kom opp settes på kontoen for gode valg hva angår rasfare. Vi snudde før vi var oppe, en skuffelse, men likevel en seier for fornuften.






Det er mange måter å komme seg ned et fjell når skiene har "gått i forveien" og ligger i dalbunnen. Dette er en av dem. Det finnes sikkert bedre.




Så ble 2007 til 2008, vi sto utenfor teltet og lurte på om hva det nye året skulle gi oss.
Det startet hvertfall med å gi oss en natt med meget dårlig søvn. Vind som lekte seg med teltet, tosifret antall minusgrader i teltet og for Olavs del: Manglende liggeunderlag (det blåste plutselig bort, måtte finneren når den tid kommer få bruk for det) var med å bidra til at motivasjonen til å gå igang med dag 3 var middels. Galdebergtinden fikk dog fart på oss, men også denne dagen måtte vi snu før vi var ute på topplatåen, rett og slett fordi vi (jeg) ikke anså det som verdt å gå lenger. Så da snudde vi, og fikk en rekke nedkjøringer av himmelsk art!















"Nattmarsj" var plutselig noe Olav fikk lyst til, som selvsagt umiddelbart tente denne karen også. Vi la oss tidlig, omkring kl 17, og sto opp kl 01.30. En rask "frokost" fikk vi i oss, før vi brøt base, pakket alt på rygg og kropp, og i mørket famlet oss vestover mot Eidsbugarden. Vi var på skia allerede kl 03, og håpet å nå bilen omtrent kl 09, litt avhengig av kloke og mindre kloke veivalg, kroppens oppførsel og vindstyrken.

Det var mørkt, men helt fantastisk å gå. Det var sikkert irriterende for Olav at jeg i 6 timer i strekk sang på "I Denne Natt" av Carola, men det får han tåle. Vi gikk sørover over Tyin, unngikk med akrobatiske (men sikkert ikke så vakre å se på) manøvre hull i isen og kom oss til bilen.




Jeg er ikke trøtt. Jeg er bare littegranne lei, etter ankomst til bilen, omtrent kl 09.00.











Så gikk turen til Olavs hytte i Valdres, og dagen etter var det klart for ny oppstigning av Skaget (1686), nærmest akkurat et år etter vår forrige felles oppstigning. Været viste seg fra en lite hyggelig side, men dagen etter var det storm i fjellheimen, så timinga var ikke så værst likevel. Vi kom oss opp, kom oss ned, og var fonøyd med begge deler.


Så gikk turen tradisjonelt nok innom Statoil Fagernes. Før det var hjem for å tørke klær, sitte på porselen og innta et nytt skolesemester. Men å feire nyttår utenfor Ring 3 anbefales!