Walk The Line

Tre gutter fanget i tåke, med vind fra nord, flere effektive kuldegrader enn antall stive fingre på kroppene våre noe uheldig plassert på toppen av Storstygge Svånåtind. Det er for en gangs skyld passende å takke det Amerikanske Forsvarsdepartement for én ting: GPS.
I hovedrollen: Ikke Joaquin Phoenix, Reese Witherspoon og Ginnifer Goodwin, men Magnar, Olav og meg.
Regi: Siden det gikk bra, så var det mest sannsynlig Gud. Iallefall ikke James Mangold.
Soundtrack: This isn't the last song.

Tidlig palmelørdag tok vi oss fra Hjerkinn, innover Svånådalen og la basecamp til Bandrandet like nord for Maribu. Magnar skal ha all kred for å grave en nærmest fullkommen brønn, mens vi andre sørget for et festmåltid med Gildes grillpølser. Været var fint, det blåste knapt, og Dovre viste seg fra sin aller beste side, nemlig Snøhetta, Svånåtindmassivet og Skredahøjnkuplene mot en blå himmel.

Det kunne ikke vare så lenge. På vei opp Skredehøjn (2004 meter) blåste det opp, og det var prisverdig av Norrøna å lage hette på jakka mi. På vei hjem til teltet fikk vi med oss Flathøi, og vi var én topp foran skjema, og så for oss en usedvanlig vellykka påsketur.



















Vi visste det skulle blåse opp på kvelden, men trodde det ville gi seg i løpet av mandag formiddag. Med friskt mot og meget godt humør la vi i vei tidlig mandag morgen innover Svånåvannet med Svånåtingene og Vestre Langvasstind som dagens drøm.













Det sluttet ikke å blåse. Det blåste i stedet opp. Vi kom oss opp ryggen på Svånåtindmassivet, vandret linjen sørover med stup på den ene siden og en bratt rygg på den andre. Med litt strev kom vi oss på Nørdre Svånåtind, etter at jeg var nær å trå feil der rett vei var brått til venstre.
Vestre Langvasstind kunne vi bare glemme, men Nørdre og Storstygge Svånåtind vil vi aldri glemme. Med nøysommelig manøvrering med GPS, kompass og kart fant vi koordinatene og etterhvert varden til Storstygge. Når Magnar fant det for godt å kommentere de hvite flekkene i ansiktene våre, var det bare å finne veien ned.
Nei, hadde det bare vært så vel. Det var ikke bare å finne veien ned. Men når vi omsider gjorde det, fant Olav ut at dette var tiden for å lage et snøskred. "Hjelpsomme" Magnar sendte mer snø ned i avgrunnen, før vi alle tre kom oss trygt over rasområdet. Mange høydemetere og mye tid senere var vi nede på Svånåsjøen. Dette visste vi ikke selv, så dårlig var sikten. Men med kraftig vind i ryggen gikk det i en fantastisk tempo østover, fortsatt uten å se noe, men det var heller ikke nødvendig, da vi garantert ville merke det når sjøen var slutt. Når skumringen ble til mørke begynte vi på den siste sjarmøretappen hjem til teltet, og det var kanskje det fineste på hele turen!
















Tirsdagen tillot været ikke annet enn å rive base og sette kursen mot bua på Snøheim. Denne ankom vi tidlig på formiddagen, og madrassene ble omfattende testet før vi utpå kvelden lekte oss i fonnene og bakkene rundt Snøheim. Påsketuren var på sett og vis kommet hjem der det hele startet. Men vi savnet Rune, uten at vi på noe som helst måte savnet teltet hans.






Onsdagen tok vi en tur opp på Kolla (1651 meter) før vi hadde siste innspurt mot bilen, - preget av mye taktikk og en deilig revansje etter tapet for to år siden for min del. Takk gutter for en evig herlig tur, masse god, morsom og ensidig prat i telt og bu, og takk Dovre for at du aldri slutter å levere fantastiske naturopplevelser.


This isn't the last song
There is no violin
The choir is so quiet
And no-one takes a spin
This is the next-to-last song
And that's all, all

Jeg gleder meg til påske neste år!