Bildene fra Snøhetta juli 2007

Takk til fotograf Habberstad, både for bildene, og for en fin tur!

Meg foran mitt favorittmassiv: Snøhettamassivet

Teltbasen i Svånådalen

Fantastisk utsikt over Dovre!

Svånåtindane; som vi ikke kom oss opp på - denne gang.

Habberstad på den noe luftige toppen

Snøhetta!!

Rondanetraversen, - Førstereis i Rondane

Anbefalt tonefølge: "Back in God's hands" med Nelly Furtado

Fredag 17. august var dagen jeg skulle gå Rondanetraversen, fra Dørålseter til Digerronden, via de fire toppene på Midtronden, opp på Høgronden og ned nordryggen og tilbake til Dørålseter. Dette var min første skikkelige Rondanetur, og jeg gledet meg overmåte.
Fjellheimen med de fantastiske navnene på daler: Galenbotn, Illmanndalen, Langglupdalen, Langholet og Bergedalen, og de minst like fantastiske navnene på 2000-metertopper.

Få områder i dette landet er mer fotografert enn Rondane, og traversen jeg gikk som bildet over viser deler av, sies å være Norges mest fotograferte stillestående motiv. Et ikke unnselig antall dikt er skrevet om Rondane, og mange malerier er malt med inspirasjon fra denne fjellheimen.

Jeg sto opp tidlig, og var på tur fra Hamar før kl 06. Veien gikk gjennom Ringsaker, forbi Lillehammer og over Venabygdsfjellet. Sola stakk fra akkurat da jeg kjørte over det høyeste på Venabygdsfjellet, og jeg begynte å drømme om brukbart vær. Barometeret på klokka mi viste dog det motsatte, - regn og lavtrykk. Virkeligheten stemte dårlig med mine drømmer. Vel framme på Dørålseter var det tåke, tykk tåke, og voldsom vind. Når det blir en kamp å få åpnet bildøren på grunn av vinden på 1050 meters høyde, ante meg at det var friskt på toppene.

Ved bilen møtte jeg et par fra Skiensområdet. Meget hyggelige - som folk fra det strøket gjerne er. De tenkte også å ta den samme traversen. De var litt betenkt på grunn av været, men vi begynte å gå sammen, omtrent kl 09.30.

Fjellene vi siktet mot så vi ikke noe av, så kompasskurs var det jeg gikk etter, i tillegg til at Rondane har et godt utbygd stinett. Paret i 20-årene snudde etter ca 2 km, dette var ikke dagen for toppturer. Først da jeg kom nærme Digerronden så jeg dette fjellet. En eneste gedigen pyramide av stein, 750 høydemetre med stein på stein.



Jeg var på toppen, 2016 moh, kl 12.02. Der blåste det så friskt at å oppholde seg var uaktuelt. Nedbøren hadde endret seg fra regn til snø. Vinden kom sørfra, så jeg måtte hele tiden holde meg sør for ryggen/toppene for å ikke bli med over kanten. Jeg vurderte mulighetene for å klare traversen som meget små. Jeg så på dette tidspunktet ca 4 -5 meter og steinene var meget glatte på grunn av regn/snø. Tanken på å gå ned der jeg hadde gått opp fristet ikke veldig, men var trolig beste alternativ, selv om jeg så at vestryggen var fin og slak.
Men tanken på 5 nye topper, av dette 3 primærtopper, lokket for mye.
Jeg følte samtlige fjellvettregler lyste NEI med store, røde bokstaver, men jeg mente jeg hadde mange nok muligheter til å komme meg ned lenger øst, om det ble for ille.

















Ryggen fra Digerronden til Midtronden Vest er helt sikkert en pølsetur man kan gå på en halvtime i brukbart vær. Det ble ikke tilfelle for min del. Helt uten sikt gikk jeg kun på kompasskurs. Å følge ryggen, klart enkleste veg, var uaktuelt på grunn av vinden. Alt som hang på utsiden av sekken ble stappa nedi for å redusere ting vinden kunne ta tak i. Steinene ble glatte og lå temmelig løst, og jeg brukte hendene oftere enn jeg likte. Jeg følte det litt som en god gammel Jotunheimolog sa det: "Det første feilsteg vil trolig bli det siste."
Etter en time ga jeg opp. Jeg var da på 1817 moh, og kom meg ikke lenger opp, steinura var for bratt. Jeg ble svimmel av å se opp, måtte kjenne på samtlige steiner før jeg la noe vekt på dem.

I dét jeg snodde meg nedover forsvant tåken noen sekunder, nok til at jeg rakk å se Midtronden. Jeg hadde kun kommet meg noen få hundre meter fra Digerronden, men det gledelige var at jeg fant en fin renne oppover i fjellet jeg trodde jeg kunne finne. Desverre viste det seg at jeg ble stående fast i løs stein her og, så jeg bestemte meg nok en gang for å snu og gå ned i Galenbotn, og gå Bergedalen hjem, hvor jeg regnet med at vinden var langt mindre oppmerksomhetskrevende.

Men jeg måtte gi traversen et tredje forsøk, kl var bare 14.45, og jeg hadde gledet meg til denne turen lenge. Jeg bestemte meg for å følge ryggen bortover likevel, men å holde meg akkurat på sørsiden, så jeg ikke lagde "siluett" og bød meg for mye fram for vinden. på den måten kom jeg meg temmelig enkelt opp på Midtronden Vest - fire timer etter at jeg var på nabotoppen Digerronden.

Veien derfra til "Aust for Midtronden Vest" var lett, og jeg tok meg en liten pause med wienerbrød og vann og nøtter. Så var det tid for det jet var mest spent på, skaret mellom Midtronden Vest og Aust. Det skulle være "ganske enkel klyving" i følge turbeskrivelsen. Det var brattere enn jeg hadde trodd, men var tilsvarende morsommere. Vinden var roligere på det stedet, det eneste som ødela var de glatte steinblokkene. Opp til "Vest for Midtronden Aust" var kanskje etappens morsomste (synes nesten på bildet).



Fra de to Midtronden Aust, var det bare Høgronden igjen. Vinden løyet betraktelig, og tåken letnet såpass at jeg flere ganger så toppen som sto igjen. Et vakkert fjell, med en markert nordrygg og sørrygg. Jeg kom vestfra, og kunne fint utnytte steinhellene, og den mindre bratte steinura. Kl 18.19 var jeg på dagens høyeste punkt, 2118 moh, Hedmarks tredje høyeste fjell og Kongerikets østligste 2000-meter.

Derfra var det ned den smale ryggen ned fra toppen, og hendene var til god hjelp. Under lyste det skinnende 1461-vannet, og de fantastiske fargene Rondane er kjent for lyste nede på Vidalsflya. Et stykke foran meg så jeg en mann, og jeg prøvde å ta han igjen. Omtrent nede ved vann 1461 kom vi i prat, og vi tok følge den drøye milen retning Dørålseter. Jeg satte meg der i bilen, mens han satt opp telt, for å dagen etter skulle ta seg opp Dørålsglupen mot Høvringen.

Inne på Dørålseter var værmeldingen for neste dag: Gløtt av sol, noe nedbør og snø på toppene. Jeg fant ut at dette fikk være nok Rondane for denne gang. Neste gang blir ikke alene, og det blir forhåpentligvis i bedre vær!
Kl 03.45 var jeg hjemme, etter en times soving i bilen på Huderfossen. En lang dag, men tilbragt i fantastisk vakker natur! Bildet under er deler av Midtronden sett nordfra på tur hjem gjennom Vidjedalen

Norges topper over 2000 meter

Dette er den listen jeg går ut ifra når jeg teller 2000-meterstopper.
Primærfaktoren er her satt til 15 meter. Boka "Norges fjelltoppper over 2000 meter" fra Glittertind Forlag opererer med lavere primærfaktor, og har således med 347 topper, mot 300 på denne listen.


Listen skal være relativt oppdatert for min egen del. Toppene med uthevet skrift er de som er inntatt, med en indikasjon på om det var vinterbestigning eller sommerbestigning.


001 (2469m) - Galdhøpiggen Vinter, sommer
002 (2464m) – Glittertind
003 (2405m) – St. Skagastølstind
004 (2387m) – Styggedalstind Ø
005 (2373m) – Skardstind
006 (2370m) – Styggedalstind V
007 (2369m) – Vesle Galdhøpiggen Sommer
008 (2368m) - Surtningssui
009 (2366m) - Store Memurutind Ø
010 (2364m) - Store Memurutind V
011 (2355m) - Keilhaus topp Vinter
012 (2351m) - Jervvasstind
013 (2348m) - Sentraltind
014 (2345m) - Store Hellstugutind
015 (2344m) - Storjuvtind
016 (2341m) - Store Knutsholstind
017 (2340m) - Vesle Skagastølstind
018 (2339m) - Midtre Hellstugutind
019 (2330m) - Leirhø
019 (2330m) - Tjørnholstind
021 (2318m) – Tjørnholstind Ø
022 (2314m) - Bukkehø
023 (2310m) - Skardstindsnåla
024 (2309m) - Store Tverråtind
025 (2304m) - Ymelstind
026 (2302m) - Surtningssui Ø-1
026 (2302m) - Midtre Tverråtind
028 (2301m) - Memurutind Ø-1
029 (2300m) - Trollsteineggi
030 (2288m) - Østre Leirungstind
031 (2288m) - Vestre Tverråtind
032 (2286m) - Snøhetta, Stortoppen Vinter
033 (2284m) – Midtre Skagastølstind
034 (2283m) – Galdhø
035 (2280m) – Memurutind V-1
036 (2278m) – Snøhetta Midtre
037 (2272m) – Svellnosi Vinter
038 (2267m) - Store Veotind
039 (2264m) - Mesmogtind
040 (2261m) - Hettpiggen
041 (2260m) - Glittertindsoksle Ø
042 (2259m) - Store Storgrovhø
043 (2258) - Besshø,Vinter
043 (2258m) - Nautgardstind
045 (2255m) – Hellstugutind S-1
046 (2253m) – Snøhetta, Vesttoppen Sommer
046 (2253m) - Storgrovhø
048 (2251m) - Glittertindoksle V
048 (2251m) - Surtningssui Ø-2
050 (2250m) - Vestre Leirungstind
050 (2250m) - Skarvflyøfttind
052 (2243m) - Memurutind V-3
053 (2240m) - Veotind
054 (2238m) - Memurutind V-2
055 (2236m) - Semeltind
056 (2234m) - Visbretind
057 (2232m) - Styggehøbretindan SØ
058 (2230m) - Memurutind V-4
059 (2226m) - Høgdebrotet
060 (2223m) - Kjelhøi
061 (2222m) - Skagastølsnebbet
061 (2222m) - Storebjørn
063 (2220m) - Styggehøbretind SV
064 (2219m) - Skardstind V
065 (2218m) – Hellstugutind N-3
066 (2213m) - Store Bukkeholstind
066 (2213m) - Styggehø
068 (2210m) - Skarvflytind S
068 (2210m) - Storgrovtind
070 (2209m) - Storstygge Svanåtind Vinter
071 (2208m) - Kalvehøgdi V-2
071 (2208m) - Store Smørstabbtind
073 (2207m) - Tverråtind N-1
074 (2206m) - Langedalstind
075 (2205m) - Vesle Knutsholstind
076 (2204m) - Store Austabottind
077 (2201m) - Store Trollhøi
078 (2200m) - Styggehø Ø
079 (2196m) - Blåbrehø S
080 (2194m) - Østre Nautgardstind
081 (2193m) - Kvitskardstind
082 (2190m) - Slettmarkshø
083 (2189m) - Dronningi
083 (2189m) - Hellstugutind S-2
083 (2189m) - Saksi
086 (2185m) - Knutsholstind N
086 (2185m) - Veobrehesten
088 (2183m) - Veobretinden
089 (2181m) - Dumhø
089 (2181m) - Svellnosbrehesten
091 (2178m) - Kalvehøgdi
091 (2178m) - Rondeslottet
091 (2178m) - Semeltind S
094 (2176m) - Hellstugutind N-1
095 (2175m) - Skardstind NØ
096 (2174m) - Stornubben
097 (2171m) - Store Hestbrepigg
098 (2170m) - Heimre Illabretind
098 (2170m) - Midtre Knutsholstind
098 (2170m) - Loftet
098 (2170m) - Trollstein Rundhø
102 (2168m) - Store Raudalseggi
103 (2167m) - Nordre Skagastølstind
103 (2167m) - Styggehøbretindan N
105 (2166m) - Bukkeholstind V-1
105 (2166m) - Bukkeholstind V-2
105 (2166m) - Bukkeholstind V-4
108 (2165m) - Blåbrehø N
108 (2165m) - Svartdalspiggen Store
110 (2163m) - Slettmarkspiggen
111 (2161m) - Bukkeholstind V-3
111 (2161m) – Trollsteinhø S
111 (2161m) - Store Tverrbotntind
114 (2160m) – Hestbrepigg M-1
114 (2160m) - Maradalstind N
116 (2159m) - Kalvehøgdi Ø-1, Mugna Sommer
116 (2159m) – Skardalseggi
118 (2157m) – Store Raudalstind
118 (2157m) – Uranostind
118 (2157m) – Veslfjelltinden
121 (2154m) – Blåbrehø S 1
121 (2154m) – Bukkeholstind M 1
121 (2154m) – Gråhø
121 (2154m) – Skarvflytind M
125 (2151m) – Memurutind Ø-2
125 (2151m) – Tverrbotntind Ø-1
127 (2150m) – Hellstugutind N-2
127 (2150m) – Veslebjørn
129 (2149m) – Bukkeholstind N
130 (2147m) – Store Dyrhaugstind
130 (2147m) – Semelholstind
132 (2145m) – Knutsholstind S
132 (2145m) – Tjørnholsoksle
134 (2143m) – Hestbrepiggen M-2
135 (2142m) – Rygghø
136 (2141m) – Sjogholstind
137 (2140m) – Blåbrehø
137 (2140m) – Memurutind V-5
139 (2139m) – Hestbrepigg V-2
140 (2138m) – Storronden
141 (2137m) – Mjølkedalstind
141 (2137m) – Svartdalspiggen N
143 (2136m) – Hellstugubrehesten N
144 (2135m) – Bukkeholstind M-2
144 (2135m) – Dyrhaugstind MN
146 (2134m) – Dyrhaugstind MS
147 (2133m) – Kniven
147 (2133m) – Surtningssui S
149 (2132m) – Hestbrepigg Ø-1
150 (2131m) – Hestbrepigg N
151 (2125m) – Knutsholstind NØ
152 (2124m) – Store Ringstind
153 (2122m) – Kalvehøgdi V-1
154 (2120m) – Hellstugubrehesten S
154 (2120m) – Lindbergstinden
154 (2120m) – Veotind N
157 (2119m) – Torfinnstind Ø
158 (2118m) – Skeia
159 (2116m) – Store Urdadalstind
160 (2114m) – Hinnotfjellet
160 (2114m) – Høgronden Sommer
162 (2113m) – Gravdalstind
162 (2113m) – Tverrbotntind V-1
164 (2110m) – Leirhø S
164 (2110m) – Torfinnstind M
164 (2110m) – Tverrbotntind SV-1
164 (2110m) – Veslebjørn N
168 (2106m) – Larstind
168 (2106m) – Tverrbotntind Ø-2
170 (2105m) – Rasletind Sommer
171 (2103m) – Austabottind S
171 (2103m) – Hestbrepigg Ø-2
173 (2102m) –Tverrbytthornet
174 (2100m) – Austabottind V-1
174 (2100m) – Bukkehøi N
174 (2100m) – Munken
174 (2100m) – Skardalstind
178 (2093m) – Skagsnebb V-1
179 (2092m) – Veslbretind
180 (2091m) – Store Hestedalshøgde
181 (2090m) – Bukkeholstind V-3N
181 (2090m) – Meumurutind V-5N
181 (2090m) – Trollhøin E
184 (2089m) – Glitter Rundhøi
184 (2089m) – Nautgardsoksli
186 (2088m) – Kalvehøgdi Ø-2 Sommer
186 (2088m) - Tverrådalskyrkja
188 (2086m) - Rauddalstind Ø-3
188 (2086m) - Slettmarkhø N
190 (2085m) - Langvasstinden Ø
190 (2085m) - Torfinnstind V
192 (2083m) - Lodalskåpa
192 (2083m) - Store Soleiebotntind
194 (2080m) - Uradalstind SV-1
195 (2079m) - Leirungskampen
196 (2078m) - Hestbrepigg V 3
196 (2078m) - Surtningssui NØ
198 (2077m) - Geita
198 (2077m) - Leirhø N
200 (2075m) - Galdeberget
201 (2074m) - Stølsnostind
202 (2073m) - Skarvflytind N
203 (2072m) - Dyrhaugstind S
203 (2072m) - Hellstuguhø
205 (2071m) - Kvassryggen
206 (2070m) - Larstind N
207 (2068m) - Fannaråken
207 (2068m) - Lomseggi
209 (2067m) - Falketind
209 (2067m) - Svartholshø
211 (2066m) - Høgvagltind M
212 (2065m) - Kvistskardsoksla
212 (2065m) - Svartdalspiggen M
212 (2065m) - Svartdalspiggen S
215 (2064m) - Store Kvitingskjølen
215 (2064m) - Saksa Ø-1
217 (2062m) - Midtmaradalstind N-1
218 (2060m) - Kvitingskjølen V
218 (2060m) - Midtronden Vest Sommer
218 (2060m) - Skagsnebb V-2
218 (2060m) - Urdadalstind M
222 (2059m) - Rauddalstind V-1
223 (2058m) - Bukkeholstind SØ
224 (2056m) - Store Midtmaradalstind
225 (2055m) - Vesle Stornubben
226 (2051m) - Hestbrepigg V-1
227 (2050m) - Midtre nål Knutseggi
227 (2050m) - Søre nål Knutseggi
229 (2049m) - Memurutind V-6
229 (2049m) - Soleiebotntind S-2
229 (2049m) - Stornubben NØ
232 (2048m) - Uranostind S-2
233 (2047m) - Holåtind M
234 (2046m) - Langvasstinden V
235 (2045m) - Langedalstind S-1
235 (2045m) - Smørstabbtind SV
237 (2044m) - Moldurhøi
237 (2044m) - Vinjeronden
239 (2043m) - Holåtind Ø
240 (2042m) – Midtronden Austre Sommer
241 (2041m) - Eggi
242 (2040m) - Mjølkedalspiggen
242 (2040m) - Sagi N
242 (2040m) - Sagi S
245 (2039m) - Holåtind V
246 (2037m) - Uranostind S-1
247 (2035m) - Nål N-1 på Knutseggi
247 (2035m) - Nål N-2 på Knutseggi
247 (2035m) - Tverrbytthornet V
250 (2034m) - Kalven
250 (2034m) - Tverrådalskyrkja S
252 (2033m) - Smørstabbtind S-1
252 (2033m) - Spiterhø
252 (2033m) - Surtningssui Ø-3
255 (2032m) - Kyrkja
255 (2032m) - Slettmarkskampen
257 (2030m) - Langedalstind S-2
257 (2030m) - Langvasshø
257 (2030m) - Smørstabbtind SØ
257 (2030m) - Soleiebotntind N-1
261 (2026m) - Slingsbytind
261 (2026m) - Stølsmaradalstind
263 (2025m) - Kvitingskjølen N
263 (2025m) - Midtmaradalstind N-2
263 (2025m) - Ringstind M
263 (2025m) - Store Steindalsnosi
263 (2025m) - Urdadalstind S-1
268 (2021m) - Hesthø
269 (2020m) - Austabottind V-2
269 (2020m) - Soleiebotntind S-1
269 (2020m) - Stetind
272 (2019m) - Kalveholotinden N
273 (2018m) - Brenibba
273 (2018m) - SV for Fortunsdalsbreen
273 (2018m) - Grotbreahesten
273 (2018m) - Trolltinden (Tidl. Satginden)
273 (2018m) - Storbreatind
278 (2017m) - Vesle Midtmaradalstind
278 (2017m) - Urdadalstind S2
280 (2016m) - Rauddalseggi M
280 (2016m) - Storsmeden
282 (2016m) - Digerronden Sommer
282 (2015m) - Smørstabbtind S2
282 (2015m) - Veslesmeden
285 (2014m) - Gråhø
285 (2014m) - Langeskavltind
287 (2012m) - Hestbrepigg NV
288 (2011m) - Bukkeholstind NØ
288 (2010m) - Austre Rasletind Sommer
290 (2009m) - Spiterhø N-1
291 (2005m) - Uradalstind SV-2
292 (2004m) - Semelholstind N
292 (2004m) - Skredahøin, Vinter
292 (2004m) - Nordre Svanåtind, Vinter
295 (2003m) - Skagsnebb
296 (2002m) - Ringstind Ø
296 (2002m) - Saksa Ø-2
298 (2001m) - Bruri
298 (2001m) - Jervefonni
298 (2001m) - Stølsnostind Ø-1

Listen er tatt fra nettstedet www.etojm.com

Rasletind og Kalvehøgdi

Lørdag 21.07 ble frokosten inntatt tidlig i to hus på Hedemarken. Jeg var oppe litt før seks og pakket ferdig sekken og fikk på meg favoritt-bavacen min. Mens det ennå var soloppgang på Solvang var Marius Fossum oppe og fikk i seg morgenens dose vegetarmat.
Vi satt kursen mot Valdresflya, og etter en handletur på Beitostølen parkerte vi og gjorde oss klare til avmarsj fra Valdresflya Vandrerhjem. Noe av det jeg husker best fra denne turen er hvor usedvanlige hyggelige folk var. Rett nok er det vanlig høflighet å hilse og si hei, kanskje til og med smile til hverandre på fjellet, men på denne turen rakk vi knapt å lure på om vi skulle si ”hei” eller bare nikke, før folk hadde på hyggeligste vis spurt oss hvor vi skulle, fortalt hvor vakkert det var, spurt etter råd eller innledet en uvanlig oppegående samtale.

Dagens mål var først og fremst Rasletinden (2105 moh) og Austre Rasletind (2010 moh), det som regnes for å være to av Norges letteste 2000-metere. Dagens aktiviteter derfra hadde vi ikke planlagt.

Vi hadde bestemt oss for å unngå å gå opp på Raslet ved å holde et stykke mot nord i begynnelsen. Imidlertid gjorde vi oss en bjørnetjeneste ved å holde altfor langt mot nord, og gikk en unødvendig bratt og lang anmarsj til Austre Rasletind. Faktisk kom vi så langt mot nord at vi ikke merket at vi var på høyde med Austre, og gikk derfor rett opp på Rasletinden i stedet for å gå tilbake å ta med Austre på veg opp. Rasletinden ble på den måten Marius’ første 2000-meter. Utsikten var herlig, og vi så Nautgardstinden, Besshø, Surtningssui, Memurutindene og Høgdebrotet fint. Problemer med stormkjøkkenet førte til at vi ”kokte” pølser i termosvann som var et stykke unna 100 celsiusgrader.
Mens Marius slappet av i Jervenduk og debuterte som sovende under åpen himmel, kløv jeg ned Rasletinden på nordvestsiden og gikk opp på Kalvehøgdi Ø2, 2088 moh. Det er en fornærmelse mot landets vakre og majestetiske 2000metere at denne er med på listen. Trolig er det kongerikets minst markerte topp, like fullt figurerer den som en 2000meter. Lenger vest ligger Kalvehøgdi Ø1, mer kjent som Mugna (2159 moh). Denne ligger på båndet mellom Østre Kalvehøgdi og Munken, og ga en evig god utsikt ned i grytene og bort på eggen mellom Østre og Vestre Kalvehøgdi.

En relativt drøy time senere var jeg tilbake på Rasletind. Marius og jeg pakket sammen utstyret, og vi bestemte oss for å gå bort på Austre Rasletind, og derfra korteste vei ned til der bilen sto langs Rv. 51. Vi var på Austre omtrent kl 16.45. Derfra gikk vi langs kanten nordover på jakt etter en god passasje ned. Mot toppen av en snø- og isdekket fjellside bestemte vi oss for å prøve. Feilen med å prøve der, var at det var ingen vei tilbake da vi først var ute på det som viste seg å være blåis. Farlig langt ned, og uaktuelt å ta seg opp igjen, må jeg erkjenne at pulsen steg mot makspulshøyder. Uansett, vi kom oss ned, stive og gode i lår, legger og fingre. Om det var Guds hjelp eller våre skills som gjorde at vi fikk det til er et foreløpig ubesvart spørsmål, i alle fall for Marius.

Drøyt 20.15 kom vi til Vandrerhjemmet og bilen. Tempoet var godt og høyt de siste kilometerne. Det samme må sies om bilturen hjem, som ble lagt innom Statoil i Fagernes, selvsagt med en burger i hånda på veg ut.

Vesttoppen, Snøhetta, 2253 moh

23. juli 2002 møttes vi første gang på Høybuktmoen flyplass i Kirkenes. I løpet av året bodde vi på rom 111 og 211 sammen i Garnison Sør-Varanger, og selvsagt også på rom det halvåret vi tjenestegjorde på grensa ved Kampgruppe Korpfjell. Vi var på lag på fem øvelser, og på den måten er trolig Odd Martin Habberstad den jeg har tilbrakt mest tid i ”fri”luft med. Vi utgjorde to firedeler av høyt skattede og en smule savnede ”2H” fra 02/07-kontigenten.
At vi sommeren etter militæret var på fjelltur sammen mellom Møsvatn og Hardangervidda, og sommeren 2006 gikk den nordlige teigen av grensemarsjen mellom Norge og Russland har ført til at vi har vært ute mang en vinter- og sommernatt i lag.

Denne gangen møttes vi på Moss jernbanestasjon, og målet med turen var vandretur i Dovre, med Svånåtindene som det primære mål.

Vi satt fra oss bilen om lag en kilometer øst for Snøheim, etter å ha kikket på to moskuser som ikke lot til å bry seg om vår infiltrasjon. Vi nådde raskt Snøheim, hvor vi planla videre fremrykking mot foten av Svånåtindmassivet. Vi fulgte DNT’s merkede sti retning Åmotdalshytta, som snor seg på sørsiden av Veslehetta (1668 moh). Etter å ha lagt den steinete kollen bak oss åpenbarte fjellene seg for oss, først det trekuplede Skredahøin-massivet (2004 moh), deretter Svånåtindene lenger nord, og til sist Langvasstindene, Larstinden med Larseggen (Norges nordligste 2000-meterpunkt) og mitt favorittmassiv: Snøhetta.

Ved foten av Innaste Svånåkollen (1532), eller ”Heimste Svånåkollen” som den heter på lokalt, satt vi opp base. Som alltid var Habberstad ubestridt herre over denne manøveren. Vi gjorde klar til vår 22. felles teltnatt, dette trolig på en av våre bløteste teltplasser. To meter nord for teltet rant det som trolig ellers er en liten bekk, men mange bekker små og masse regn hadde gjort dette til en liten å, som med litt godvilje lot være å ta turen innom teltet. Før campen var fullkommen tok jeg en rask tur opp på Innaste Svånåkollen, og nøt utsikten mot Snøhetta i rød kveldssol.
Det blåste friskt rundt oss, men ingenting er som å ligge i le av Dovrefjells massive 2000-metere, i et solid telt som holdt antall mygg nede og humøret oppe.

08.45 dagen etter var det frokost, og 09.40 satt vi kurs mot Storstygge Svånåtind (2209 moh). Vi tenkte å gå inn i bandet mellom Skredahøin og nevnte Storstygge, på nordsiden av den avlange sjøen. Dette gjorde vi for å unngå den bratte oppstigningen fra ca 1950 til 2200 på østsiden av Storstygge, som ingen av oss hadde særlig lyst på. Vestfra går det en rygg vi så for oss som dagens første etappe, men veien dit var lang og meget steinete, ispedd til dels demotiverende stigninger. Været ble verre og verre, og etter å flere ganger ha vurdert å snu, gjorde vi alvor av snuoperasjonen før selve stigningen begynte. Ikke lenge før vi nådde teltplassen igjen skulle vi kryssa elva Svåni, som dette året var diger. Habberstad kom seg over ved hjelp av stein-til-stein-metoden, mens noe gikk galt da jeg kom etter. Kroppen og sekken havnet i helga, og jeg var på min første (og garantert siste!) fjelltur uten ekstra sokkepar.

Rask pakket vi teltet, og gikk østover igjen til Snøheim. Der la vi oss en halvtime og hvilte i Larsbu, (dvs. jeg lå i en time og Habberstad ingenting) før været letnet såpass at vi så Snøhetta. Da bestemte vi oss for å prøve på Vesttoppen, som jeg ved et tidligere forsøk hadde måtte avbryte forsøket på å nå toppen av. Vi la i vei etter et pølsemåltid. Det gikk meget kjapt, og allerede etter en time var vi begynt på selve oppstigningen. Det skarpe stupet mot nordøst ble synlig, og etter hvert som vi steg oppover det luftige topplatået snek stupet fra vest også innpå oss. Vi nådde toppvarden på 2253 moh kl 18.25, og tok de obligatoriske bildene. Vi bestemte oss raskt for at dette ikke var noe blivende sted, selv om utsikten, særlig ned i gryta og bort på de andre av Dovres stortopper, var himmelsk. Turen ned bar noe preg av dagens tidligere etapper i steinete stigning, men vi kom oss ned på drøyt to timer, og inntok etter hvert horisontalen i Larsbu.

Neste morgen var eneste post på programmet å komme oss sørover. Vandreturen til bilen gikk fort unna, og vi mislyktes i forsøket på å finne moskus. Nesten like deilig som dusjen vel hjemme var å forlate Vesttoppen på Snøhetta med vissheten om at den endelig var besteget!

A Walk To Remeber

Søndag 1.april kl 18.54. Eksfiltrasjon Fredtun Menigheteslokale. To og et halvt minutt går, før vi må snu. Magnar har glemt noe vesentlig; Walkie-talkie, det livsnødvendige samband.
Søndag 1. april kl 23.07. Bilen er parkert på Spiterstulen, humøret er på topp, tre gutter ivrer kraftig etter å komme i gang med vinterens/vårens vakreste eventyr. Magnar lurer på veien til Bergen og Olav er erklært som turens optimist. Jeg tar på meg rollen som pessimist. Magnar deler ut boller.
Mandag 2. april kl 01.50. Vår første teltbase for turen er satt opp. Nær Spiterstulen. Alle husker å tisse før soveposene fylles med spente kropper. Jeg sovner. Det gjør ikke de andre. Mandag 2.april kl 06.25. Min vekkerklokke vekker oss. Ser ut til å kunne bli en nydelig dag, dog noe overskya. Vi spiser frokost, takk Olav, river base, fester fellene på skia og legger i vei første bakken opp mot Galdhøpiggen. Magnar spyr etter 20 minutter, det går oppover, og enkleste vei til toppen er forbeholdt japanesere med kamera rundt halsen.






Mandag 2. april kl 14.22. Magnar, Olav og jeg er på toppen av Norge, Norges tak. Mellom 2100 moh. og 2300 moh. blåste det svært friskt. Ved et tilfelle tok vinden tak i kroppen min og løftet meg opp, før den forlot meg pent plassert oppi en steinrøys med brukket stav. Folk som ønsker å se et fargesprakende kunstverk i blått, rødt, lilla og gult kan spørre pent om å få se på låret/hofta mi. På vei opp tok vi toppene Svellnoset og Keilhaus Topp, og hadde fotoshoots på toppen av et 400 meter høyt utspring. Vi angret kanskje litt på et noe ambisiøst veivalg opp. Mandag 2. april kl 14.46. Med en stav tenker jeg at "her er det for bratt til å kjøre ski ned". En god regel jeg tar med meg videre etter denne turen er at da "er det for bratt til å ake også." På 2090 meters høyde aker jeg med fin fart rett inn i en stein. Mens foten treffer først begynner jeg å tenke på om næreste sykehus er Lillehammer, før resten av kroppen treffer steinene noen meter lenger ned. Skien min så jeg ikke mere til på en stund.

Etter litt doktorering fra Olav var det tid for å komme seg ned fra fjellet og til bunn av dalen. Dette var ingen komfortabel tur, men pinex og vakreste natur en kan tenke seg hjalp god på. Olav og Magnar skal ha honnør for at de ikke tråkket for mye på stoltheten min og lot meg få bære min egen sekk.

Gandalf Hvitgrå på veg nedover

Mandag 2. april kl 17.00. Krisemøte ved Spiterstulen. Jeg var redd foten var brukket, samtidig som jeg ikke ville hjem for alt i verden. Magnar var ambisiøs og foreslo å fortsette turen som planlagt. Vi valgte en brukbar mellomløsning, med base sørover i Visdalen, der jeg kunne pleie mine brukne tær og se på det fagre landet, mens Olav og Magnar kunne gå dagsturer.

Tirsdag 3. april kl 07.00. Jeg avskriver planen om å delta på ekspedisjon Glittertind. Gutta gjennomfører turen, og tar toppen av Glittertind, samt Glitterrundhø. Ryktene fra turen sier at Magnar til tider var litt sliten og ikke var så glad i peanøtter. Men gratulerer gutter, unner dere de to toppene! Selv hinke-klatra jeg opp på en liten topp i nærheten, og hadde klodens fineste utsikt. I bar overkropp nøt jeg påskeferien, før jeg beviste min egenskap til å lære av mine feil, og akte ned. Ingen steiner i veien, og aketuren var idyll.

Tirsdag 3. april kl 21.15. Olav og jeg tar en tur ut for å nyte. Evig vakkert, særlig utsikten fra Visdalen og mot sør. Vi hopper i posen og sovner etterhvert. Vinden lager et evig bråk, og river og sliter voldsomt i teltet.
Onsdag 4. april kl 08.00. Frokost. Magnar og Olav legger på tur sørøsterover i dalen, mens jeg tilbringer nok en dag i nærheten av teltet. Å hente vann og lage mat er store nok prosjekter med handicapet.
Onsdag 4. april kl 14.20. Gutta er tilbake fra tur, jeg har lagd middag og teltet skal rives. Vi pakker på sekkene og setter kurs mot bilen. Vi har kratig medvind, og jeg bruker omtrent 12 stavtak, ellers gjør vinden er kjempejobb. Vinden tilgis på dette tidspunktet nattebråket, men ikke at den brakk staven min.

De to tingene som stikker opp på toppen av bildet er armene til Olav og meg. Nede i bånn ligger en av de mange deilige breene vi passerte. Takk for turen godtfolk. Og atter beklager at antall 2000-meterstopper ble redusert på grunna av meg. Vi tar det igjen.

Fredtuntur på fjellet

Vintertur med Fredtun er alltid høyt rangert blant vinterens høydepunker.

Årets tur var til Åreld på Golsfjellet mellom Valdres og Gol. På lørdagen mannet Olav, Karoline og jeg oss opp til langtur, mens de andre skulle slappe av og leke i bakken.. så vi gikk innover fjellet, i kraftig medvind! Toppene besteg vi stort sett ved å strekke armene ut og la vinden føre oss til topps! Noen krefter brukte vi når sant skal sies, brorparten av disse på veien hjem, i tilsvarende heftig motvind. En fantastisk natur- og skiopplevelse!

Vinterturer med Fredtun byr ellers på masse annet bra. Takk til Karro og Olav for en fin tur, det samme til Magnar, Grethe, Heidi og dere andre som lagde i stand en kjempehelg! Akekonkurransen gikk fint helt til finalen, hvor det ble et klart tap mot Trygve Austeng. Semifinalen det er bilde av lenger nede her endte med en snøfonn forfra og Olav i god hastighet bakfra..

Da gjenstår det bare siste finpuss på skiform og planlegging før vi er helt klare til påsketur, Operasjon 2465, eller på folkemunne: Operasjon Close To Heaven. Jeg kunne ikke gledet meg mer!

Treningstur til Skaget

"Eg er som du vel veit,

ein fjellets mann,

og derfor dreg til fjells
so tidt eg kann".

Ordene tilhører allerede Aasmund Olavson Vinje. Jeg kan dermed intet annet enn å sitere dem. Vinje levde for og med og i Jotunheimen. To hele somre i Heimen rakk han før han døde, og ble begravet ved Søsterkirkene i Gran. Og det var han som gav Jotunheimen sitt navn.

Fredag 5. januar satt Olavs Corolla med ubestemmelig farge kursen mot denne fjellheimen, med sikte på at Olav og jeg skulle trenes opp fysisk og mentalt til den kommende hasardiøse tur: Gjennom Jotunheimen på ski fra Nord til Sør-Øst, via topper, tinder og pigger vi hittil kjenner best fra geografitimer og timevis av dagdrømming. Dette finner sted i påsken, straks den 31 dager lange mars er over og blitt til april.

Tre dager med herlige fjellturer med ski og snø under beina. Jeg vil her berette om den lengste av dem, lørdagens tur til Skaget. Vi sto opp tidlig, mens det ennå var mørkt ute, og la i vei mot nord. 2 mil foran oss så vi dagens mål. Etter at armene har gjort sitt, er det på med fellene. I siste del av oppstingninga, som foregikk uten ski, men med stavene, slo det meg at det er forskjell på å være student og aktiv proff skøyteløper. Jeg syns høydemetrene gikk litt trått innimellom.

Kl 14:55 nådde vi toppen. 1686 meter over havet, men det føltes som om vi var på Norges tak. Utsikten var upåklagelig. Mot vest: Den flotteste utsikten over Jotunheimens fjell, badet i rød vintersol. I nord: Mektige og barske Dovre. Og under oss: Den lange veien hjem.

Om noen skulle lure av bildenw: Det blåste litt, og jeg var kald i ansiktet. Vi ankom Olavs hytte kl 18:40, etter en knapp 5-mil med stort sett selvtråkkede løyper fra Welhavenkollektivet. Og en oppfordring: Bare å spørre Olav om hvorfor han plutselig slengte seg i bakken, sånn 15 cm foran en 10 meter høy skavl. 10 meter rett ned er da ingenting for en mann. En herlig tur!

Nå må det bare bli påske snart!

Gutta i teig, - sommerens vakreste eventyr!

Det var fire år siden. 23.07.2002 vinket jeg farvel til sommerlige Hamar og satt kursen mot grønne klær, regntunge Kirkenes og et møte med det som skulle bli 2H, - Grensas beste lag.

I rask rekkefølge fulgte de: Øvelse Buviakk, Stifinner med påfølgende jegerluemarsj og lueløp, Recon, Øvelse Patrulje og Øvelse Grensejeger. Vi var blitt grensejegere. Reconers. Snora var på, halvåret i Grensekompani/utdanning var over, jeg var sulten, tørst, sliten, lei og savna sola.
Så fulgte halvåret i tjeneste på Grensa. Øvelse Høyfjellsjeger. Intruderøvelsen. Joint Winter. Hvilket fantastisk eventyr av et halvår.

70 grader nord
30 grader øst
- 45 grader celsius

Mye vann har rent i Grense Jakobs Elv siden den gang. Mange sår er leget. Mange minner er glemt, mange drømmer har rent ut i sanden


23.07.2006 var det på ny klart for tur nordover. Teigmarsj. Grensemarsj. Reunion med Grensas beste lag, 2H. Patruljefører Røyrvik, skarpskytter Habberstad og min skyttergravsmakker Finsnes.

Alt var som det skulle. Kaldt og pissregn. 8 vassblemmer på føttene. Tung sekk, endeløse myrer, et endeløst reinsgjerde, endeløse døgn der solen aldri gikk ned bak skyene. Grensejegere som kaller oss "Gamlekara". Grensejegere som inviterer oss på kaffe på OP-Hjørdis, blir liggende langt bak oss i den blytunge marerittbakken Hjørdisbakken og som kaller oss "gutta i teig". Det er til å bli rent glad av.

Så kom vi fram til havet, Barentshavet, Ishavet. Hvilket førte til at Finsnes og jeg lot fornuften ligge igjen på stranda sammen med mesteparten av klærne og løp uti.
Vi kom fort inn igjen


Men takk for en evig bra tur gutter. Livet er ikke det samme uten dere. En spesiell takk til Jesper for ørreten natta ved grensemerke 353, Lasaruskulpen. Det var en evig flott natt.

2H3 slutt ------

.. og bakom synger skogene..

.. og bakom synger skogene..

Fire eidsvorne menn. Barske fjell. Dype daler. Blikkstille vann. Endeløse myrer. Midnattssol. Røyser. Grønn-røde stolper. Gul-svarte stolper. Tannlegehytta. Reinsdyr. 196 kilometer med hat, glede, svette, humor, mannfolk, fisking, Finsneshumor, oppoverbakker, nedoverbakker, tung sekk, stadig lettere sekk. Hjørdisbakken, reinsdyrsgjerdet. Høybuktmoen, Barentshavet, Grense Jakobs Elv, Kong Oscar den IIs kapell. Djupåre. Mygg. Pasvikelv. Fiskehytter.196 kilometer med kostbare minner.

Fire eidsvorne menn: Velkommen til øvelse reconunion. En øvelse der mat er tillatt, søvn påbudt men ikke påtrengt, isbading ikke aktuelt grunnet Øst-Finmarks varme, Texas-Sibir etter eget ønske, og ingen hurtig-buviakkdrill. En øvelse for menn.

Tid: En gang i løpet av denne sommeren.
Sted: Oppmøte Kirkenes Lufthavn, Høybuktmoen
Motivasjon: Eksemplarisk
Oppdrag: Gå grenselinja fra Sør til Nord.
Fienden: Mygg og gnagsår. Og kanskje bikkja til Pedersen.

Deres for alltid hengivne, -i strid, søvn, sutring, sult, sladder, styrketrening og snøvær

--Hans Magnus Gjerlaug-

..og bakom synger skogene..

Alive!

Alive !!

Langfredag, 14.03.2006, besteg vi Stortoppen på Snøhetta. 2286 meter over havet så vi innover Guds enormt vakre natur, både Jotunheimen, Rondane og Dovre lå åpen for våre såre og kalde føtter.

Vel befinnende på Norges tak, med stupbratte fjellsider på tre kanter, begynte planlegging av ferden ned. Og den gikk kjapt unna. Siden jeg hadde glemt skifellene mine i Oslo, måtte jeg kline på med et årsforbruk av klister for å komme meg opp fjellryggen. Det røde limet ble kjapt skrapet av, og turen ned ble en av påskens store oppturer. Ett fall, kun ett fall, store doser vind i nakne ansiktsdeler, og passe doser adrenalin.

Men det begynte ikke der. Det begynte på bunn. Rune, Magnar og jeg parkerte mellom Hjerkinn og Snøheim onsdag formiddag, og begynte på stigningen opp mot Snøheim. Etter en liten pause i tåkeheimen var det pakning på, og min fjerdelinjes veide et sted mellom 25 og 30 kilo, inkludert vårt kjære telt.

Da vidda var passert og overgått, starta klatringa opp mot toppen av Norges høyeste fjell utenfor Jotunheimen. Det varte ikke mange hundre høydemetre før vinden overmannet oss, og tåken skapte store nok problemer til at teltet ble satt opp.

Snømuren hjalp lite, for å legge basen på 1900 meter i stiv kuling strider mot naturlovene.Det var kaldt. Det var det jammen. Og min heftigste og luftigste vinteropplevelse siden militæret. Det ble komatilstander og mye gøy. Å skulle ut av posen, opp i de kalde bløte skoa, ut under teltet og ut i piskevinden for å tisse, både én og to ganger, i tillegg til en tur ut for å kaste opp, det er nesten til å sette inn kateter av..

Så etter en søvnløs natt brøt vi basen kl halv ni. Midtveis nedover fjellet våknet føttene mine. Vi fant ei nødbu ved Snøheim som vi bodde i resten de to neste nettene, hvilket føltes som et 5-stjerners hotell.

Veslehetta ble besteget skjærtorsdag kveld, mens Snøhetta tok oss inn i de store høyder og 2000-metersklubben langfredag. Lørdagen prøvde vi oss på Vesttoppen, 2230 meter og passe bratt, men her måtte vi bryte mellom 2000 og 2100 meter. Det er vanskelig å komme seg oppover når vinden krever av deg at du skal ligge for å ikke blåse bort. Dessuten var jeg stiv stokk sliten. Nedfarten var dog nærmest himmelsk. Hvitt terreng og flatt lys til tross, gøy gøy gøy.Takk til Rune og Magnar for en kjempetur.

Og: Takk til våre samboere i nødbua: Rune og Ola! Makan til karer. Dere får søren meg ukas vaffel med brunost. Aprikoskompotten deles ut i en stor porsjon: Til vinden på Dovrefjell denne påska!

Takk for oppmerksomheten.