Søndag 1. april kl 23.07. Bilen er parkert på Spiterstulen, humøret er på topp, tre gutter ivrer kraftig etter å komme i gang med vinterens/vårens vakreste eventyr. Magnar lurer på veien til Bergen og Olav er erklært som turens optimist. Jeg tar på meg rollen som pessimist. Magnar deler ut boller.
Mandag 2. april kl 01.50. Vår første teltbase for turen er satt opp. Nær Spiterstulen. Alle husker å tisse før soveposene fylles med spente kropper. Jeg sovner. Det gjør ikke de andre. Mandag 2.april kl 06.25. Min vekkerklokke vekker oss. Ser ut til å kunne bli en nydelig dag, dog noe overskya. Vi spiser frokost, takk Olav, river base, fester fellene på skia og legger i vei første bakken opp mot Galdhøpiggen. Magnar spyr etter 20 minutter, det går oppover, og enkleste vei til toppen er forbeholdt japanesere med kamera rundt halsen.
Mandag 2. april kl 14.22. Magnar, Olav og jeg er på toppen av Norge, Norges tak. Mellom 2100 moh. og 2300 moh. blåste det svært friskt. Ved et tilfelle tok vinden tak i kroppen min og løftet meg opp, før den forlot meg pent plassert oppi en steinrøys med brukket stav. Folk som ønsker å se et fargesprakende kunstverk i blått, rødt, lilla og gult kan spørre pent om å få se på låret/hofta mi. På vei opp tok vi toppene Svellnoset og Keilhaus Topp, og hadde fotoshoots på toppen av et 400 meter høyt utspring. Vi angret kanskje litt på et noe ambisiøst veivalg opp. Mandag 2. april kl 14.46. Med en stav tenker jeg at "her er det for bratt til å kjøre ski ned". En god regel jeg tar med meg videre etter denne turen er at da "er det for bratt til å ake også." På 2090 meters høyde aker jeg med fin fart rett inn i en stein. Mens foten treffer først begynner jeg å tenke på om næreste sykehus er Lillehammer, før resten av kroppen treffer steinene noen meter lenger ned. Skien min så jeg ikke mere til på en stund.
Etter litt doktorering fra Olav var det tid for å komme seg ned fra fjellet og til bunn av dalen. Dette var ingen komfortabel tur, men pinex og vakreste natur en kan tenke seg hjalp god på. Olav og Magnar skal ha honnør for at de ikke tråkket for mye på stoltheten min og lot meg få bære min egen sekk.
Gandalf Hvitgrå på veg nedover
Mandag 2. april kl 17.00. Krisemøte ved Spiterstulen. Jeg var redd foten var brukket, samtidig som jeg ikke ville hjem for alt i verden. Magnar var ambisiøs og foreslo å fortsette turen som planlagt. Vi valgte en brukbar mellomløsning, med base sørover i Visdalen, der jeg kunne pleie mine brukne tær og se på det fagre landet, mens Olav og Magnar kunne gå dagsturer.
Tirsdag 3. april kl 07.00. Jeg avskriver planen om å delta på ekspedisjon Glittertind. Gutta gjennomfører turen, og tar toppen av Glittertind, samt Glitterrundhø. Ryktene fra turen sier at Magnar til tider var litt sliten og ikke var så glad i peanøtter. Men gratulerer gutter, unner dere de to toppene! Selv hinke-klatra jeg opp på en liten topp i nærheten, og hadde klodens fineste utsikt. I bar overkropp nøt jeg påskeferien, før jeg beviste min egenskap til å lære av mine feil, og akte ned. Ingen steiner i veien, og aketuren var idyll.
Tirsdag 3. april kl 21.15. Olav og jeg tar en tur ut for å nyte. Evig vakkert, særlig utsikten fra Visdalen og mot sør. Vi hopper i posen og sovner etterhvert. Vinden lager et evig bråk, og river og sliter voldsomt i teltet.
Onsdag 4. april kl 08.00. Frokost. Magnar og Olav legger på tur sørøsterover i dalen, mens jeg tilbringer nok en dag i nærheten av teltet. Å hente vann og lage mat er store nok prosjekter med handicapet.
Onsdag 4. april kl 14.20. Gutta er tilbake fra tur, jeg har lagd middag og teltet skal rives. Vi pakker på sekkene og setter kurs mot bilen. Vi har kratig medvind, og jeg bruker omtrent 12 stavtak, ellers gjør vinden er kjempejobb. Vinden tilgis på dette tidspunktet nattebråket, men ikke at den brakk staven min.
Onsdag 4. april kl 08.00. Frokost. Magnar og Olav legger på tur sørøsterover i dalen, mens jeg tilbringer nok en dag i nærheten av teltet. Å hente vann og lage mat er store nok prosjekter med handicapet.
Onsdag 4. april kl 14.20. Gutta er tilbake fra tur, jeg har lagd middag og teltet skal rives. Vi pakker på sekkene og setter kurs mot bilen. Vi har kratig medvind, og jeg bruker omtrent 12 stavtak, ellers gjør vinden er kjempejobb. Vinden tilgis på dette tidspunktet nattebråket, men ikke at den brakk staven min.
De to tingene som stikker opp på toppen av bildet er armene til Olav og meg. Nede i bånn ligger en av de mange deilige breene vi passerte. Takk for turen godtfolk. Og atter beklager at antall 2000-meterstopper ble redusert på grunna av meg. Vi tar det igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar