23. juli 2002 møttes vi første gang på Høybuktmoen flyplass i Kirkenes. I løpet av året bodde vi på rom 111 og 211 sammen i Garnison Sør-Varanger, og selvsagt også på rom det halvåret vi tjenestegjorde på grensa ved Kampgruppe Korpfjell. Vi var på lag på fem øvelser, og på den måten er trolig Odd Martin Habberstad den jeg har tilbrakt mest tid i ”fri”luft med. Vi utgjorde to firedeler av høyt skattede og en smule savnede ”2H” fra 02/07-kontigenten.
At vi sommeren etter militæret var på fjelltur sammen mellom Møsvatn og Hardangervidda, og sommeren 2006 gikk den nordlige teigen av grensemarsjen mellom Norge og Russland har ført til at vi har vært ute mang en vinter- og sommernatt i lag.
Denne gangen møttes vi på Moss jernbanestasjon, og målet med turen var vandretur i Dovre, med Svånåtindene som det primære mål.
Vi satt fra oss bilen om lag en kilometer øst for Snøheim, etter å ha kikket på to moskuser som ikke lot til å bry seg om vår infiltrasjon. Vi nådde raskt Snøheim, hvor vi planla videre fremrykking mot foten av Svånåtindmassivet. Vi fulgte DNT’s merkede sti retning Åmotdalshytta, som snor seg på sørsiden av Veslehetta (1668 moh). Etter å ha lagt den steinete kollen bak oss åpenbarte fjellene seg for oss, først det trekuplede Skredahøin-massivet (2004 moh), deretter Svånåtindene lenger nord, og til sist Langvasstindene, Larstinden med Larseggen (Norges nordligste 2000-meterpunkt) og mitt favorittmassiv: Snøhetta.
Ved foten av Innaste Svånåkollen (1532), eller ”Heimste Svånåkollen” som den heter på lokalt, satt vi opp base. Som alltid var Habberstad ubestridt herre over denne manøveren. Vi gjorde klar til vår 22. felles teltnatt, dette trolig på en av våre bløteste teltplasser. To meter nord for teltet rant det som trolig ellers er en liten bekk, men mange bekker små og masse regn hadde gjort dette til en liten å, som med litt godvilje lot være å ta turen innom teltet. Før campen var fullkommen tok jeg en rask tur opp på Innaste Svånåkollen, og nøt utsikten mot Snøhetta i rød kveldssol.
Det blåste friskt rundt oss, men ingenting er som å ligge i le av Dovrefjells massive 2000-metere, i et solid telt som holdt antall mygg nede og humøret oppe.
08.45 dagen etter var det frokost, og 09.40 satt vi kurs mot Storstygge Svånåtind (2209 moh). Vi tenkte å gå inn i bandet mellom Skredahøin og nevnte Storstygge, på nordsiden av den avlange sjøen. Dette gjorde vi for å unngå den bratte oppstigningen fra ca 1950 til 2200 på østsiden av Storstygge, som ingen av oss hadde særlig lyst på. Vestfra går det en rygg vi så for oss som dagens første etappe, men veien dit var lang og meget steinete, ispedd til dels demotiverende stigninger. Været ble verre og verre, og etter å flere ganger ha vurdert å snu, gjorde vi alvor av snuoperasjonen før selve stigningen begynte. Ikke lenge før vi nådde teltplassen igjen skulle vi kryssa elva Svåni, som dette året var diger. Habberstad kom seg over ved hjelp av stein-til-stein-metoden, mens noe gikk galt da jeg kom etter. Kroppen og sekken havnet i helga, og jeg var på min første (og garantert siste!) fjelltur uten ekstra sokkepar.
Rask pakket vi teltet, og gikk østover igjen til Snøheim. Der la vi oss en halvtime og hvilte i Larsbu, (dvs. jeg lå i en time og Habberstad ingenting) før været letnet såpass at vi så Snøhetta. Da bestemte vi oss for å prøve på Vesttoppen, som jeg ved et tidligere forsøk hadde måtte avbryte forsøket på å nå toppen av. Vi la i vei etter et pølsemåltid. Det gikk meget kjapt, og allerede etter en time var vi begynt på selve oppstigningen. Det skarpe stupet mot nordøst ble synlig, og etter hvert som vi steg oppover det luftige topplatået snek stupet fra vest også innpå oss. Vi nådde toppvarden på 2253 moh kl 18.25, og tok de obligatoriske bildene. Vi bestemte oss raskt for at dette ikke var noe blivende sted, selv om utsikten, særlig ned i gryta og bort på de andre av Dovres stortopper, var himmelsk. Turen ned bar noe preg av dagens tidligere etapper i steinete stigning, men vi kom oss ned på drøyt to timer, og inntok etter hvert horisontalen i Larsbu.
Neste morgen var eneste post på programmet å komme oss sørover. Vandreturen til bilen gikk fort unna, og vi mislyktes i forsøket på å finne moskus. Nesten like deilig som dusjen vel hjemme var å forlate Vesttoppen på Snøhetta med vissheten om at den endelig var besteget!
At vi sommeren etter militæret var på fjelltur sammen mellom Møsvatn og Hardangervidda, og sommeren 2006 gikk den nordlige teigen av grensemarsjen mellom Norge og Russland har ført til at vi har vært ute mang en vinter- og sommernatt i lag.
Denne gangen møttes vi på Moss jernbanestasjon, og målet med turen var vandretur i Dovre, med Svånåtindene som det primære mål.
Vi satt fra oss bilen om lag en kilometer øst for Snøheim, etter å ha kikket på to moskuser som ikke lot til å bry seg om vår infiltrasjon. Vi nådde raskt Snøheim, hvor vi planla videre fremrykking mot foten av Svånåtindmassivet. Vi fulgte DNT’s merkede sti retning Åmotdalshytta, som snor seg på sørsiden av Veslehetta (1668 moh). Etter å ha lagt den steinete kollen bak oss åpenbarte fjellene seg for oss, først det trekuplede Skredahøin-massivet (2004 moh), deretter Svånåtindene lenger nord, og til sist Langvasstindene, Larstinden med Larseggen (Norges nordligste 2000-meterpunkt) og mitt favorittmassiv: Snøhetta.
Ved foten av Innaste Svånåkollen (1532), eller ”Heimste Svånåkollen” som den heter på lokalt, satt vi opp base. Som alltid var Habberstad ubestridt herre over denne manøveren. Vi gjorde klar til vår 22. felles teltnatt, dette trolig på en av våre bløteste teltplasser. To meter nord for teltet rant det som trolig ellers er en liten bekk, men mange bekker små og masse regn hadde gjort dette til en liten å, som med litt godvilje lot være å ta turen innom teltet. Før campen var fullkommen tok jeg en rask tur opp på Innaste Svånåkollen, og nøt utsikten mot Snøhetta i rød kveldssol.
Det blåste friskt rundt oss, men ingenting er som å ligge i le av Dovrefjells massive 2000-metere, i et solid telt som holdt antall mygg nede og humøret oppe.
08.45 dagen etter var det frokost, og 09.40 satt vi kurs mot Storstygge Svånåtind (2209 moh). Vi tenkte å gå inn i bandet mellom Skredahøin og nevnte Storstygge, på nordsiden av den avlange sjøen. Dette gjorde vi for å unngå den bratte oppstigningen fra ca 1950 til 2200 på østsiden av Storstygge, som ingen av oss hadde særlig lyst på. Vestfra går det en rygg vi så for oss som dagens første etappe, men veien dit var lang og meget steinete, ispedd til dels demotiverende stigninger. Været ble verre og verre, og etter å flere ganger ha vurdert å snu, gjorde vi alvor av snuoperasjonen før selve stigningen begynte. Ikke lenge før vi nådde teltplassen igjen skulle vi kryssa elva Svåni, som dette året var diger. Habberstad kom seg over ved hjelp av stein-til-stein-metoden, mens noe gikk galt da jeg kom etter. Kroppen og sekken havnet i helga, og jeg var på min første (og garantert siste!) fjelltur uten ekstra sokkepar.
Rask pakket vi teltet, og gikk østover igjen til Snøheim. Der la vi oss en halvtime og hvilte i Larsbu, (dvs. jeg lå i en time og Habberstad ingenting) før været letnet såpass at vi så Snøhetta. Da bestemte vi oss for å prøve på Vesttoppen, som jeg ved et tidligere forsøk hadde måtte avbryte forsøket på å nå toppen av. Vi la i vei etter et pølsemåltid. Det gikk meget kjapt, og allerede etter en time var vi begynt på selve oppstigningen. Det skarpe stupet mot nordøst ble synlig, og etter hvert som vi steg oppover det luftige topplatået snek stupet fra vest også innpå oss. Vi nådde toppvarden på 2253 moh kl 18.25, og tok de obligatoriske bildene. Vi bestemte oss raskt for at dette ikke var noe blivende sted, selv om utsikten, særlig ned i gryta og bort på de andre av Dovres stortopper, var himmelsk. Turen ned bar noe preg av dagens tidligere etapper i steinete stigning, men vi kom oss ned på drøyt to timer, og inntok etter hvert horisontalen i Larsbu.
Neste morgen var eneste post på programmet å komme oss sørover. Vandreturen til bilen gikk fort unna, og vi mislyktes i forsøket på å finne moskus. Nesten like deilig som dusjen vel hjemme var å forlate Vesttoppen på Snøhetta med vissheten om at den endelig var besteget!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar