Alive!

Alive !!

Langfredag, 14.03.2006, besteg vi Stortoppen på Snøhetta. 2286 meter over havet så vi innover Guds enormt vakre natur, både Jotunheimen, Rondane og Dovre lå åpen for våre såre og kalde føtter.

Vel befinnende på Norges tak, med stupbratte fjellsider på tre kanter, begynte planlegging av ferden ned. Og den gikk kjapt unna. Siden jeg hadde glemt skifellene mine i Oslo, måtte jeg kline på med et årsforbruk av klister for å komme meg opp fjellryggen. Det røde limet ble kjapt skrapet av, og turen ned ble en av påskens store oppturer. Ett fall, kun ett fall, store doser vind i nakne ansiktsdeler, og passe doser adrenalin.

Men det begynte ikke der. Det begynte på bunn. Rune, Magnar og jeg parkerte mellom Hjerkinn og Snøheim onsdag formiddag, og begynte på stigningen opp mot Snøheim. Etter en liten pause i tåkeheimen var det pakning på, og min fjerdelinjes veide et sted mellom 25 og 30 kilo, inkludert vårt kjære telt.

Da vidda var passert og overgått, starta klatringa opp mot toppen av Norges høyeste fjell utenfor Jotunheimen. Det varte ikke mange hundre høydemetre før vinden overmannet oss, og tåken skapte store nok problemer til at teltet ble satt opp.

Snømuren hjalp lite, for å legge basen på 1900 meter i stiv kuling strider mot naturlovene.Det var kaldt. Det var det jammen. Og min heftigste og luftigste vinteropplevelse siden militæret. Det ble komatilstander og mye gøy. Å skulle ut av posen, opp i de kalde bløte skoa, ut under teltet og ut i piskevinden for å tisse, både én og to ganger, i tillegg til en tur ut for å kaste opp, det er nesten til å sette inn kateter av..

Så etter en søvnløs natt brøt vi basen kl halv ni. Midtveis nedover fjellet våknet føttene mine. Vi fant ei nødbu ved Snøheim som vi bodde i resten de to neste nettene, hvilket føltes som et 5-stjerners hotell.

Veslehetta ble besteget skjærtorsdag kveld, mens Snøhetta tok oss inn i de store høyder og 2000-metersklubben langfredag. Lørdagen prøvde vi oss på Vesttoppen, 2230 meter og passe bratt, men her måtte vi bryte mellom 2000 og 2100 meter. Det er vanskelig å komme seg oppover når vinden krever av deg at du skal ligge for å ikke blåse bort. Dessuten var jeg stiv stokk sliten. Nedfarten var dog nærmest himmelsk. Hvitt terreng og flatt lys til tross, gøy gøy gøy.Takk til Rune og Magnar for en kjempetur.

Og: Takk til våre samboere i nødbua: Rune og Ola! Makan til karer. Dere får søren meg ukas vaffel med brunost. Aprikoskompotten deles ut i en stor porsjon: Til vinden på Dovrefjell denne påska!

Takk for oppmerksomheten.