Rondanetraversen, - Førstereis i Rondane

Anbefalt tonefølge: "Back in God's hands" med Nelly Furtado

Fredag 17. august var dagen jeg skulle gå Rondanetraversen, fra Dørålseter til Digerronden, via de fire toppene på Midtronden, opp på Høgronden og ned nordryggen og tilbake til Dørålseter. Dette var min første skikkelige Rondanetur, og jeg gledet meg overmåte.
Fjellheimen med de fantastiske navnene på daler: Galenbotn, Illmanndalen, Langglupdalen, Langholet og Bergedalen, og de minst like fantastiske navnene på 2000-metertopper.

Få områder i dette landet er mer fotografert enn Rondane, og traversen jeg gikk som bildet over viser deler av, sies å være Norges mest fotograferte stillestående motiv. Et ikke unnselig antall dikt er skrevet om Rondane, og mange malerier er malt med inspirasjon fra denne fjellheimen.

Jeg sto opp tidlig, og var på tur fra Hamar før kl 06. Veien gikk gjennom Ringsaker, forbi Lillehammer og over Venabygdsfjellet. Sola stakk fra akkurat da jeg kjørte over det høyeste på Venabygdsfjellet, og jeg begynte å drømme om brukbart vær. Barometeret på klokka mi viste dog det motsatte, - regn og lavtrykk. Virkeligheten stemte dårlig med mine drømmer. Vel framme på Dørålseter var det tåke, tykk tåke, og voldsom vind. Når det blir en kamp å få åpnet bildøren på grunn av vinden på 1050 meters høyde, ante meg at det var friskt på toppene.

Ved bilen møtte jeg et par fra Skiensområdet. Meget hyggelige - som folk fra det strøket gjerne er. De tenkte også å ta den samme traversen. De var litt betenkt på grunn av været, men vi begynte å gå sammen, omtrent kl 09.30.

Fjellene vi siktet mot så vi ikke noe av, så kompasskurs var det jeg gikk etter, i tillegg til at Rondane har et godt utbygd stinett. Paret i 20-årene snudde etter ca 2 km, dette var ikke dagen for toppturer. Først da jeg kom nærme Digerronden så jeg dette fjellet. En eneste gedigen pyramide av stein, 750 høydemetre med stein på stein.



Jeg var på toppen, 2016 moh, kl 12.02. Der blåste det så friskt at å oppholde seg var uaktuelt. Nedbøren hadde endret seg fra regn til snø. Vinden kom sørfra, så jeg måtte hele tiden holde meg sør for ryggen/toppene for å ikke bli med over kanten. Jeg vurderte mulighetene for å klare traversen som meget små. Jeg så på dette tidspunktet ca 4 -5 meter og steinene var meget glatte på grunn av regn/snø. Tanken på å gå ned der jeg hadde gått opp fristet ikke veldig, men var trolig beste alternativ, selv om jeg så at vestryggen var fin og slak.
Men tanken på 5 nye topper, av dette 3 primærtopper, lokket for mye.
Jeg følte samtlige fjellvettregler lyste NEI med store, røde bokstaver, men jeg mente jeg hadde mange nok muligheter til å komme meg ned lenger øst, om det ble for ille.

















Ryggen fra Digerronden til Midtronden Vest er helt sikkert en pølsetur man kan gå på en halvtime i brukbart vær. Det ble ikke tilfelle for min del. Helt uten sikt gikk jeg kun på kompasskurs. Å følge ryggen, klart enkleste veg, var uaktuelt på grunn av vinden. Alt som hang på utsiden av sekken ble stappa nedi for å redusere ting vinden kunne ta tak i. Steinene ble glatte og lå temmelig løst, og jeg brukte hendene oftere enn jeg likte. Jeg følte det litt som en god gammel Jotunheimolog sa det: "Det første feilsteg vil trolig bli det siste."
Etter en time ga jeg opp. Jeg var da på 1817 moh, og kom meg ikke lenger opp, steinura var for bratt. Jeg ble svimmel av å se opp, måtte kjenne på samtlige steiner før jeg la noe vekt på dem.

I dét jeg snodde meg nedover forsvant tåken noen sekunder, nok til at jeg rakk å se Midtronden. Jeg hadde kun kommet meg noen få hundre meter fra Digerronden, men det gledelige var at jeg fant en fin renne oppover i fjellet jeg trodde jeg kunne finne. Desverre viste det seg at jeg ble stående fast i løs stein her og, så jeg bestemte meg nok en gang for å snu og gå ned i Galenbotn, og gå Bergedalen hjem, hvor jeg regnet med at vinden var langt mindre oppmerksomhetskrevende.

Men jeg måtte gi traversen et tredje forsøk, kl var bare 14.45, og jeg hadde gledet meg til denne turen lenge. Jeg bestemte meg for å følge ryggen bortover likevel, men å holde meg akkurat på sørsiden, så jeg ikke lagde "siluett" og bød meg for mye fram for vinden. på den måten kom jeg meg temmelig enkelt opp på Midtronden Vest - fire timer etter at jeg var på nabotoppen Digerronden.

Veien derfra til "Aust for Midtronden Vest" var lett, og jeg tok meg en liten pause med wienerbrød og vann og nøtter. Så var det tid for det jet var mest spent på, skaret mellom Midtronden Vest og Aust. Det skulle være "ganske enkel klyving" i følge turbeskrivelsen. Det var brattere enn jeg hadde trodd, men var tilsvarende morsommere. Vinden var roligere på det stedet, det eneste som ødela var de glatte steinblokkene. Opp til "Vest for Midtronden Aust" var kanskje etappens morsomste (synes nesten på bildet).



Fra de to Midtronden Aust, var det bare Høgronden igjen. Vinden løyet betraktelig, og tåken letnet såpass at jeg flere ganger så toppen som sto igjen. Et vakkert fjell, med en markert nordrygg og sørrygg. Jeg kom vestfra, og kunne fint utnytte steinhellene, og den mindre bratte steinura. Kl 18.19 var jeg på dagens høyeste punkt, 2118 moh, Hedmarks tredje høyeste fjell og Kongerikets østligste 2000-meter.

Derfra var det ned den smale ryggen ned fra toppen, og hendene var til god hjelp. Under lyste det skinnende 1461-vannet, og de fantastiske fargene Rondane er kjent for lyste nede på Vidalsflya. Et stykke foran meg så jeg en mann, og jeg prøvde å ta han igjen. Omtrent nede ved vann 1461 kom vi i prat, og vi tok følge den drøye milen retning Dørålseter. Jeg satte meg der i bilen, mens han satt opp telt, for å dagen etter skulle ta seg opp Dørålsglupen mot Høvringen.

Inne på Dørålseter var værmeldingen for neste dag: Gløtt av sol, noe nedbør og snø på toppene. Jeg fant ut at dette fikk være nok Rondane for denne gang. Neste gang blir ikke alene, og det blir forhåpentligvis i bedre vær!
Kl 03.45 var jeg hjemme, etter en times soving i bilen på Huderfossen. En lang dag, men tilbragt i fantastisk vakker natur! Bildet under er deler av Midtronden sett nordfra på tur hjem gjennom Vidjedalen