Lørdag 21.07 ble frokosten inntatt tidlig i to hus på Hedemarken. Jeg var oppe litt før seks og pakket ferdig sekken og fikk på meg favoritt-bavacen min. Mens det ennå var soloppgang på Solvang var Marius Fossum oppe og fikk i seg morgenens dose vegetarmat.
Vi satt kursen mot Valdresflya, og etter en handletur på Beitostølen parkerte vi og gjorde oss klare til avmarsj fra Valdresflya Vandrerhjem. Noe av det jeg husker best fra denne turen er hvor usedvanlige hyggelige folk var. Rett nok er det vanlig høflighet å hilse og si hei, kanskje til og med smile til hverandre på fjellet, men på denne turen rakk vi knapt å lure på om vi skulle si ”hei” eller bare nikke, før folk hadde på hyggeligste vis spurt oss hvor vi skulle, fortalt hvor vakkert det var, spurt etter råd eller innledet en uvanlig oppegående samtale.
Dagens mål var først og fremst Rasletinden (2105 moh) og Austre Rasletind (2010 moh), det som regnes for å være to av Norges letteste 2000-metere. Dagens aktiviteter derfra hadde vi ikke planlagt.
Vi hadde bestemt oss for å unngå å gå opp på Raslet ved å holde et stykke mot nord i begynnelsen. Imidlertid gjorde vi oss en bjørnetjeneste ved å holde altfor langt mot nord, og gikk en unødvendig bratt og lang anmarsj til Austre Rasletind. Faktisk kom vi så langt mot nord at vi ikke merket at vi var på høyde med Austre, og gikk derfor rett opp på Rasletinden i stedet for å gå tilbake å ta med Austre på veg opp. Rasletinden ble på den måten Marius’ første 2000-meter. Utsikten var herlig, og vi så Nautgardstinden, Besshø, Surtningssui, Memurutindene og Høgdebrotet fint. Problemer med stormkjøkkenet førte til at vi ”kokte” pølser i termosvann som var et stykke unna 100 celsiusgrader.
Mens Marius slappet av i Jervenduk og debuterte som sovende under åpen himmel, kløv jeg ned Rasletinden på nordvestsiden og gikk opp på Kalvehøgdi Ø2, 2088 moh. Det er en fornærmelse mot landets vakre og majestetiske 2000metere at denne er med på listen. Trolig er det kongerikets minst markerte topp, like fullt figurerer den som en 2000meter. Lenger vest ligger Kalvehøgdi Ø1, mer kjent som Mugna (2159 moh). Denne ligger på båndet mellom Østre Kalvehøgdi og Munken, og ga en evig god utsikt ned i grytene og bort på eggen mellom Østre og Vestre Kalvehøgdi.
En relativt drøy time senere var jeg tilbake på Rasletind. Marius og jeg pakket sammen utstyret, og vi bestemte oss for å gå bort på Austre Rasletind, og derfra korteste vei ned til der bilen sto langs Rv. 51. Vi var på Austre omtrent kl 16.45. Derfra gikk vi langs kanten nordover på jakt etter en god passasje ned. Mot toppen av en snø- og isdekket fjellside bestemte vi oss for å prøve. Feilen med å prøve der, var at det var ingen vei tilbake da vi først var ute på det som viste seg å være blåis. Farlig langt ned, og uaktuelt å ta seg opp igjen, må jeg erkjenne at pulsen steg mot makspulshøyder. Uansett, vi kom oss ned, stive og gode i lår, legger og fingre. Om det var Guds hjelp eller våre skills som gjorde at vi fikk det til er et foreløpig ubesvart spørsmål, i alle fall for Marius.
Drøyt 20.15 kom vi til Vandrerhjemmet og bilen. Tempoet var godt og høyt de siste kilometerne. Det samme må sies om bilturen hjem, som ble lagt innom Statoil i Fagernes, selvsagt med en burger i hånda på veg ut.
Vi satt kursen mot Valdresflya, og etter en handletur på Beitostølen parkerte vi og gjorde oss klare til avmarsj fra Valdresflya Vandrerhjem. Noe av det jeg husker best fra denne turen er hvor usedvanlige hyggelige folk var. Rett nok er det vanlig høflighet å hilse og si hei, kanskje til og med smile til hverandre på fjellet, men på denne turen rakk vi knapt å lure på om vi skulle si ”hei” eller bare nikke, før folk hadde på hyggeligste vis spurt oss hvor vi skulle, fortalt hvor vakkert det var, spurt etter råd eller innledet en uvanlig oppegående samtale.
Dagens mål var først og fremst Rasletinden (2105 moh) og Austre Rasletind (2010 moh), det som regnes for å være to av Norges letteste 2000-metere. Dagens aktiviteter derfra hadde vi ikke planlagt.
Vi hadde bestemt oss for å unngå å gå opp på Raslet ved å holde et stykke mot nord i begynnelsen. Imidlertid gjorde vi oss en bjørnetjeneste ved å holde altfor langt mot nord, og gikk en unødvendig bratt og lang anmarsj til Austre Rasletind. Faktisk kom vi så langt mot nord at vi ikke merket at vi var på høyde med Austre, og gikk derfor rett opp på Rasletinden i stedet for å gå tilbake å ta med Austre på veg opp. Rasletinden ble på den måten Marius’ første 2000-meter. Utsikten var herlig, og vi så Nautgardstinden, Besshø, Surtningssui, Memurutindene og Høgdebrotet fint. Problemer med stormkjøkkenet førte til at vi ”kokte” pølser i termosvann som var et stykke unna 100 celsiusgrader.
Mens Marius slappet av i Jervenduk og debuterte som sovende under åpen himmel, kløv jeg ned Rasletinden på nordvestsiden og gikk opp på Kalvehøgdi Ø2, 2088 moh. Det er en fornærmelse mot landets vakre og majestetiske 2000metere at denne er med på listen. Trolig er det kongerikets minst markerte topp, like fullt figurerer den som en 2000meter. Lenger vest ligger Kalvehøgdi Ø1, mer kjent som Mugna (2159 moh). Denne ligger på båndet mellom Østre Kalvehøgdi og Munken, og ga en evig god utsikt ned i grytene og bort på eggen mellom Østre og Vestre Kalvehøgdi.
En relativt drøy time senere var jeg tilbake på Rasletind. Marius og jeg pakket sammen utstyret, og vi bestemte oss for å gå bort på Austre Rasletind, og derfra korteste vei ned til der bilen sto langs Rv. 51. Vi var på Austre omtrent kl 16.45. Derfra gikk vi langs kanten nordover på jakt etter en god passasje ned. Mot toppen av en snø- og isdekket fjellside bestemte vi oss for å prøve. Feilen med å prøve der, var at det var ingen vei tilbake da vi først var ute på det som viste seg å være blåis. Farlig langt ned, og uaktuelt å ta seg opp igjen, må jeg erkjenne at pulsen steg mot makspulshøyder. Uansett, vi kom oss ned, stive og gode i lår, legger og fingre. Om det var Guds hjelp eller våre skills som gjorde at vi fikk det til er et foreløpig ubesvart spørsmål, i alle fall for Marius.
Drøyt 20.15 kom vi til Vandrerhjemmet og bilen. Tempoet var godt og høyt de siste kilometerne. Det samme må sies om bilturen hjem, som ble lagt innom Statoil i Fagernes, selvsagt med en burger i hånda på veg ut.
3 kommentarer:
Se der du, da fikk e au lov å skrive her:) Takker!Ser ut til at d ikkje e langt ifra at e e den første t å kommentere her gitt:) E skal ikkje juge på me at e har lest alt, men e har sett på bildene, og d e jo d viktigste! Hils postmannen, og pass dæ for svensker og dansker som slåss! Kos dæ masse:)
Ja ja, takk for at du gir meg hjemlengsel..;(
Gratulerer med bra tur!;)
Bra med Karseth-referanse. Men galskap av Marius og ta med seg deg på fjellet.
Legg inn en kommentar